Midtsommerløpene 2011
Helgen 17.6 – 19.6 ble det arrangert midtsommerløp i Stokke og Sandefjord. Trollo stilte med mannskap alle dagene og flest var vi lørdag med syv stykker. Moroa startet fredag med sprint i Bokemoas gater. Det hadde regnet hele dagen, men da start nærmet seg lysnet himmelen og det lå an til et godt løp, og Trollogjengen gikk friskt ut alle sammen. I D40 blåste damene gjennom løypa og bare en grov bom mot slutten av Kristin stod i veien for en historisk Trollodobbel, for Kjersti holdt hele løypa gjennom og tok en knusende overlegen seier.
Øystein fulgte opp denne strålende innsatsen med sesongens første pallplass i H17AK. I denne klassen sesongdebuterte også Ole, uten stort hell da kart og gater sjelden stemte overens, og når det i tillegg ble kluss med postkodene fikk løpet et sørgelig endelikt for denne tapre Trollosønn.Trolloistene fikk alle erfare at man løper fryktelig fort med et 1:4000 kart i hendene og at gjerder, de kan man for all del ikke hoppe over.
Lørdag var moroa flyttet til Vear ungdomsskole, og mellomdistanse sto på programmet. Kristin fulgte opp fredagens innsats med en plass på den øverste delen av resultatlista. Man hadde skjønt at med tre løp på like mange dager kunne ikke alle prestere like godt hver dag og forsterkninger var derfor kalt inn i form av Roberg Ghabeli-familien og veteran Gro Eia. Dette viste seg å være et sjakktrekk, da rekruttbarna stod for dagens to pallplasser. Ole og Øystein fortsatte å kjempe om heder og ære i H17AK, men Ole var ikke i stand til verken å finne poster eller ta dem i riktig rekkefølge og etter en horribel start gikk tankene fort til påfølgende dag og jaktstart. Øystein derimot hadde virkelig fått blod på tann etter gårsdagens virkelig oppløftende løp og stormet gjennom sine barndoms skoger til en imponerende fjerdeplass, bare om lag tre minutter fra sølvet. Kristin og Øystein var såpass fornøyd med egen innsats så langt, at de bestemte seg for å følge den revansjesugne Kopstadekspressen til Sandefjord for å være med på jaktstart der.
Da Ole våknet søndag morgen og så ut av vinduet og rett opp i regntunge skyer, tenkte han at dette var dagen, dagen da de med dårlig syn var nødt til å gi tapt mot det ungdommelige overmot. På vei mot Sandefjord ble slagplanen lagt, og de to herrer i H17AK fant fort ut at i dag var det samarbeid som gjaldt og ble enige om å møtes på førstepost - selv om Øystein startet med et 2 ½ minutts forsprang på unge Kopstad på grunn av tidligere overlegne resultater. Dog var Ole mer enig enn Øystein og det ble veddet en pose Twist.
Hele 2 km til start kan være mer enn nok for noen og enhver, men fram kom de tapre O-entusiaster, klare til nok en gang å legge ut i Vestfolds skoger. Kristin startet først i sin klasse, sammen med to andre, men nobel som hun er så hun seg for god til å henge og prøvde sine egne veier, med varierende hell.
Hedrums Kim Aleksander Holt hadde vært overlegen i H17AK de to første dagene og starten med et stort forsprang på søndag, men Ole (5 minutter bak) og Øystein (2 ½ minutt bak)mente det med et godt løpsopplegg skulle kunne være mulig å ta igjen Sven Ohrvik fra Konnerud. Han hadde startet i samme beite som Øystein dagen før og hadde løpt sammen gjennom store deler av løpet, og her hadde Øystin kartlagt både sterke og svake sider ved denne framifrå o-løperen. Han var visstnok en kløpper til å sette høy fart mellom postene, men når det gjaldt å finsnirkle seg direkte inn på post, hadde han noe å hente, mente Øystein. Det var altså her det de kjekke sønner av Trollo måtte hente tid. Øystein ble mer eller mindre frivillig tatt igjen på førstepost, som planlagt, og resten av løpet måtte lynet fra Konnerud se seg jaget av Kopstad og Moskvil.
De to fikk erfare at det å løpe i tospann slett ikke var noen dum idé. Bakken fór forbi under dem, og ingen poster syntes å være en utfordring for denne o-tekniske superduo. Problemet var bare et Sven Ohrvik tydeligvis også hadde toppet formen til denne dagen, og selv om han start bare henholdsvis 2 og 4 minutter foran Trollos menn, var han fremdeles ikke å se da de siste postene nærmet seg. Ole og Øystein lot seg likevel ikke affisere og fosset bortover strandpromenaden mot målodden. Over parkeringsplassen og inn i skogen fór de, før de klatret opp på en åsrygg for å finne den nest siste posten. “Se!” utbrøt Øystein heseblesende og pekte på en skikkelse halsende bort fra posten, og neimen var det ikke Sven Ohrvik på vei mot sistepost. Et lite håp ble tent i de to, og selv om de var slitne og Ohrvik fremdeles hadde minst 20 sekunder på dem, satte de inn enda et gir og fosset nedover veien mot sistepost. Her viste det seg at Ohrvik hadde løpt for langt og var nå på vei tilbake mot posten. Dette gjorde at de tre kom helt likt inn til sistepost, og det lå an et durabelig spurtoppgjør. Øystein suste mot mål med enorme klyv, men lynet fra Konnerud nektet å gi opp. Ole innså at de kunne ikke slå ham begge to, og med lagets beste i tankene unngikk han å prøve å spurte forbi de to eldre spurtkanonene, av hensyn til Øystein noe dårlige hæl som det kunne gått riktig ille med om de to hadde kræsjet.
Det hele endte med sølv til Øystein, bare ett minutt bak suverene Kim, og en forsmedelig fjerdeplass til Ole. Søndagens innsats var likevel en klar sesongbeste for begge to, og Ole hadde bestetid ikke bare i klassen, men også i hele løype 3 (Øystein 2. plass i klassen og 3. plass i løypa) hvor det var hele 20 deltagere!
De som går inn på Webentry vil kanskje finne at resultatene som fremlegges her på ingen måte stemmer. Dette skyldes en slett jobb av arrangøren som rett og slett ikke mestret å få opp korrekte tider i dette fellesstartformatet. Og synd er det for det er litt kjedelig å måtte regne seg fram til at man har beste tid.
Ole Kopstad
Øystein fulgte opp denne strålende innsatsen med sesongens første pallplass i H17AK. I denne klassen sesongdebuterte også Ole, uten stort hell da kart og gater sjelden stemte overens, og når det i tillegg ble kluss med postkodene fikk løpet et sørgelig endelikt for denne tapre Trollosønn.Trolloistene fikk alle erfare at man løper fryktelig fort med et 1:4000 kart i hendene og at gjerder, de kan man for all del ikke hoppe over.
Lørdag var moroa flyttet til Vear ungdomsskole, og mellomdistanse sto på programmet. Kristin fulgte opp fredagens innsats med en plass på den øverste delen av resultatlista. Man hadde skjønt at med tre løp på like mange dager kunne ikke alle prestere like godt hver dag og forsterkninger var derfor kalt inn i form av Roberg Ghabeli-familien og veteran Gro Eia. Dette viste seg å være et sjakktrekk, da rekruttbarna stod for dagens to pallplasser. Ole og Øystein fortsatte å kjempe om heder og ære i H17AK, men Ole var ikke i stand til verken å finne poster eller ta dem i riktig rekkefølge og etter en horribel start gikk tankene fort til påfølgende dag og jaktstart. Øystein derimot hadde virkelig fått blod på tann etter gårsdagens virkelig oppløftende løp og stormet gjennom sine barndoms skoger til en imponerende fjerdeplass, bare om lag tre minutter fra sølvet. Kristin og Øystein var såpass fornøyd med egen innsats så langt, at de bestemte seg for å følge den revansjesugne Kopstadekspressen til Sandefjord for å være med på jaktstart der.
Da Ole våknet søndag morgen og så ut av vinduet og rett opp i regntunge skyer, tenkte han at dette var dagen, dagen da de med dårlig syn var nødt til å gi tapt mot det ungdommelige overmot. På vei mot Sandefjord ble slagplanen lagt, og de to herrer i H17AK fant fort ut at i dag var det samarbeid som gjaldt og ble enige om å møtes på førstepost - selv om Øystein startet med et 2 ½ minutts forsprang på unge Kopstad på grunn av tidligere overlegne resultater. Dog var Ole mer enig enn Øystein og det ble veddet en pose Twist.
Hele 2 km til start kan være mer enn nok for noen og enhver, men fram kom de tapre O-entusiaster, klare til nok en gang å legge ut i Vestfolds skoger. Kristin startet først i sin klasse, sammen med to andre, men nobel som hun er så hun seg for god til å henge og prøvde sine egne veier, med varierende hell.
Hedrums Kim Aleksander Holt hadde vært overlegen i H17AK de to første dagene og starten med et stort forsprang på søndag, men Ole (5 minutter bak) og Øystein (2 ½ minutt bak)mente det med et godt løpsopplegg skulle kunne være mulig å ta igjen Sven Ohrvik fra Konnerud. Han hadde startet i samme beite som Øystein dagen før og hadde løpt sammen gjennom store deler av løpet, og her hadde Øystin kartlagt både sterke og svake sider ved denne framifrå o-løperen. Han var visstnok en kløpper til å sette høy fart mellom postene, men når det gjaldt å finsnirkle seg direkte inn på post, hadde han noe å hente, mente Øystein. Det var altså her det de kjekke sønner av Trollo måtte hente tid. Øystein ble mer eller mindre frivillig tatt igjen på førstepost, som planlagt, og resten av løpet måtte lynet fra Konnerud se seg jaget av Kopstad og Moskvil.
De to fikk erfare at det å løpe i tospann slett ikke var noen dum idé. Bakken fór forbi under dem, og ingen poster syntes å være en utfordring for denne o-tekniske superduo. Problemet var bare et Sven Ohrvik tydeligvis også hadde toppet formen til denne dagen, og selv om han start bare henholdsvis 2 og 4 minutter foran Trollos menn, var han fremdeles ikke å se da de siste postene nærmet seg. Ole og Øystein lot seg likevel ikke affisere og fosset bortover strandpromenaden mot målodden. Over parkeringsplassen og inn i skogen fór de, før de klatret opp på en åsrygg for å finne den nest siste posten. “Se!” utbrøt Øystein heseblesende og pekte på en skikkelse halsende bort fra posten, og neimen var det ikke Sven Ohrvik på vei mot sistepost. Et lite håp ble tent i de to, og selv om de var slitne og Ohrvik fremdeles hadde minst 20 sekunder på dem, satte de inn enda et gir og fosset nedover veien mot sistepost. Her viste det seg at Ohrvik hadde løpt for langt og var nå på vei tilbake mot posten. Dette gjorde at de tre kom helt likt inn til sistepost, og det lå an et durabelig spurtoppgjør. Øystein suste mot mål med enorme klyv, men lynet fra Konnerud nektet å gi opp. Ole innså at de kunne ikke slå ham begge to, og med lagets beste i tankene unngikk han å prøve å spurte forbi de to eldre spurtkanonene, av hensyn til Øystein noe dårlige hæl som det kunne gått riktig ille med om de to hadde kræsjet.
Det hele endte med sølv til Øystein, bare ett minutt bak suverene Kim, og en forsmedelig fjerdeplass til Ole. Søndagens innsats var likevel en klar sesongbeste for begge to, og Ole hadde bestetid ikke bare i klassen, men også i hele løype 3 (Øystein 2. plass i klassen og 3. plass i løypa) hvor det var hele 20 deltagere!
De som går inn på Webentry vil kanskje finne at resultatene som fremlegges her på ingen måte stemmer. Dette skyldes en slett jobb av arrangøren som rett og slett ikke mestret å få opp korrekte tider i dette fellesstartformatet. Og synd er det for det er litt kjedelig å måtte regne seg fram til at man har beste tid.
Ole Kopstad